Min mann Hiep Tran sitter i et vietnamesisk fengsel. Han har ikke gjort noe galt

Ingen australsk statsborger, eller noen andre, bør måtte gjennomleve det forferdelige marerittet familien vår går gjennom

For litt over en måned siden forsvant mannen min, Hiep Tran. Det var starten på en forferdelig prøvelse for Hiep, meg og hele familien vår.

Nå forstår vi at han er urettmessig fengsleti et vietnamesisk fengsel.

Mannen min og jeg lever et enkelt liv, omtrent som mange andre par. Vi går på jobb hver dag, og hver kveld kommer vi hjem og spiser sammen. Jeg lager maten, og han tar oppvasken. Etterpå ser vi film og leker med kattene våre. Noen kvelder spiller han piano og jeg synger, selv om jeg aldri er helt sikker på at sangen min er så fin som han får den til å høres ut.

Vi elsker begge naturen og friluftsliv. I helgene drar vi ofte på fotturer, campingturer eller fisketurer, noen ganger sammen med familie og venner. Vi elsker å reise, nyte god mat og utforske nye ting sammen. Disse helt vanlige øyeblikkene gjør livet vårt sammen så spesielt.

Hiep jobber med dataanalyse, men det er andre ting han alltid har brent for. Han elsker å fikse ting i huset og lage gjenstander i tre til hjemmet vårt. Han har også en dyp kjærlighet til musikk. Han pleide å spille musikk i kirken. I familieselskaper og når vi møtes med venner, underholder han ofte alle ved å spille piano eller gitar.

Det knuser hjertet mitt å innse at det har gått en måned siden vi sist kunne dele slike enkle øyeblikk.

For noen dager siden fikk jeg noen fragmenterte opplysninger om tilstanden hans. Jeg ble fortalt at han er i en skjør psykisk tilstand, preget av frykt, og at han har svingende blodtrykk – symptomer han aldri har hatt før. Å vite at mannen min lider slik, uten å kunne føle seg trygg eller i fred, er uutholdelig.

Den eneste korte meldingen jeg har mottatt fra ham, lyder:

«Hei, hvordan går det med dere alle? Jeg vil at dere skal vite at jeg aldri reiste inn i Vietnam på egen hånd. Jeg krysset aldri grensen. Jeg sliter psykisk – jeg er traumatisert og livredd på grunn av situasjonen.»

Jeg leste disse ordene klokken 04 om natten, i en rapport fra en konsulatmedarbeider, og brøt sammen i gråt. Det var virkelig hjerteskjærende. Mannen min hadde ikke gjort noe galt som fortjente at han ble utsatt for en så forferdelig opplevelse.

Neste uke feirer vi vårt åttende jubileum sammen. Hiep hadde bestilt billetter til en tur til Sør-Korea for at vi skulle feire denne spesielle anledningen. Men i stedet lever han nå i frykt og panikk, fanget i et fengsel han aldri skulle ha havnet i.

Bursdagen hans var 7. oktober. Jeg trodde det å være alene i fengsel ville være det vanskeligste for ham, men jeg tok feil. «Gratulerer med dagen»-meldingen og bildene jeg prøvde å sende ham, fikk ikke engang lov til å nå frem til ham. Hvorfor er de så redde for en enkel melding fra hans kjære?

Han må føle seg utrolig desperat, uten å vite at her ute bryr advokaten min, vennene hans og så mange andre seg fortsatt dypt om ham og gjør alt de kan for å få ham hjem så snart som mulig.

Siden vi lever i et fritt land som Australia, forestilte vi oss aldri at det å hjelpe andre, tale sårbare menneskers sak eller bare reise til et annet land kunne føre til et mareritt som det mannen min nå går gjennom.

Den siste måneden har den australske regjeringen gitt meg og familien min enorm støtte, og jeg er dypt takknemlig. Jeg håper inderlig at regjeringen vil fortsette å gjøre alt den kan for å sikre Hieps trygge hjemkomst. Jeg håper også at mennesker over hele verden vil fortsette å ytre seg, skape oppmerksomhet og kreve at han løslates.

Ingen, enten de er australske statsborgere eller noen andre, bør noen gang måtte gjennomleve marerittet mannen min og familien vår går gjennom. Alt jeg ønsker er at mannen min skal være trygg, være fri og komme hjem til livet og familien som venter på ham.

Vennligst hjelp oss med å få mannen min trygt hjem til oss.

Chloe Dang er Hiep Trans kone