Den ytterste formen for vold

Siden 1975 har Vietnam opplevd lange perioder uten krig. Men for mange vietnamesere betydde ikke krigens slutt at frykten tok slutt. Volden fortsatte i en annen form: psykologisk krigføring som har strukket seg over generasjoner og langt utover Vietnams grenser.

I årene etter 1975 ble tusenvis av tidligere sørvietnamesiske offiserer og offentlig ansatte sendt til såkalte «omskoleringsleirer», ofte uten rettssak. Mange ble utsatt for tvangsarbeid, harde forhold og årelang atskillelse fra familiene sine. Fraværet deres preget hjem etter hjem: Koner ventet, barn vokste opp uten fedrene sine, og foreldre og søsken levde i frykt og uvisshet om mennene de var glade i.

Lidelsene tok ikke slutt da fangene ble løslatt. De ble ført videre fra én generasjon til den neste. Fedre, ektemenn, brødre og sønner – både den gang og i dag – har opplevd fengsling, trakassering, diskriminering og trusler på grunn av sin overbevisning eller fordi de har sagt sin mening. Også familiene deres har måttet leve med bekymring, stigmatisering, atskillelse og taushet. Presset har også rammet vietnamesere i utlandet: Avstanden har ikke alltid gjort frykten mindre når deres kjære fortsatt befinner seg i Vietnam, eller når de selv engasjerer seg for menneskerettighetene.

Mange vietnamesere flyktet sjøveien eller over landegrensene på jakt etter trygghet. Det nøyaktige antallet som omkom, er ukjent, men det antas at flere hundre tusen mistet livet på havet. For mange var flukten et forsøk på å finne frihet fra frykt. Likevel fortsatte smerten ved atskillelsen og bekymringen for dem som ble igjen, på tvers av hav og landegrenser.

Journalister, prester, arkitekter, bønder, poeter, lærere og vanlige borgere har blitt fengslet i et forsøk på å knekke deres motstandskraft og gradvis bryte ned kroppene deres. Mine venner Thuận og Hiệp er blant fedrene, ektemennene, brødrene og sønnene som sitter fengslet i dette vedvarende klimaet av frykt. Lidelsene deres rammer ikke bare dem selv, men også familiene og lokalsamfunnene deres, og vekker gjenklang fra tidligere generasjoners lidelser.

Vi som har blitt berørt av fengsling, trusler, sosial utstøting, diskriminering, undertrykkelse eller forfølgelse, må erkjenne at vi deler denne lidelsen. Ingen generasjon er immun. Ingen er utenfor rekkevidden til den psykologiske krigføringen som et autoritært styre påfører mennesker – verken i Vietnam eller i utlandet.

Likevel holder vår indre styrke stand. Vi holder fast ved respekten for menneskerettighetene og menneskeverdet, og ved vår forpliktelse til å handle fredelig, sammen og med utholdenhet. Vi står opp for rettferdighet og frihet, og for hvert enkelt menneskes verdighet – fedre, ektemenn, brødre og sønner, og alle dem som elsker dem og er avhengige av dem.

Når vi tar vare på den smerten vi selv bærer på, kan vi finne klarheten, energien og styrken til å møte andres lidelse. Ved å ta hånd om våre egne sår kan vi stå ved våre kjæres og lokalsamfunnenes side, hjelpe hverandre med å holde ut og fortsette arbeidet for en verden uten vold og psykologisk krigføring, der menneskeverdet står sterkere.