Vietnam bortfører dissidenter i Kambodsja.
Av Carl Robinson
Hanoi hevder de ble tatt «på fersk gjerning» ved grensen. Rekkefølgen — forsvinning, taushet, deretter en ferdigsnekret terrorfortelling — viser en sikkerhetsstat som utvider sin rekkevidde utover Vietnam.
!
Vietnam har nettopp bortført to Viet Kieu-aktivister i Kambodsja og slept dem over grensen, for deretter å hevde at de ble tatt «på fersk gjerning» da de ulovlig tok seg inn i Tây Ninh nordvest for Saigon. Det er det siste eksempelet på et sikkerhetsapparat som nå opererer utenfor Vietnams grenser med den samme selvsikkerheten det viser på hjemmebane — en politistat som utvider sin rekkevidde, og bøyer lovene sine deretter.
Viet Tân er offisielt stemplet som en «terrororganisasjon» av Hanoi, en betegnelse som Ministeriet for offentlig sikkerhet bruker som en juridisk sveitserkniv. Gruppen selv er et diasporabasert prodemokratisk nettverk som tar til orde for fredelig politisk endring og ikke har noen historie med vold. Terrorstempelet er ikke beskrivende; det er et redskap. Det lar staten kriminalisere kontakt, straffeforfølge sympatisører og fremstille aktivisme i utlandet som sabotasje mot nasjonal sikkerhet.
Viet Tân ble grunnlagt i 1982 i California og er en av de eldste prodemokratiske bevegelsene blant utenlandsvietnamesere. Den tidlige «tilbakevendings»-retorikken bleknet for flere tiår siden; i dag fungerer den som en konvensjonell politisk diasporaorganisasjon med avdelinger i USA, Australia og Europa. Hanois beslutning i 2016 om å stemple den som en terrorgruppe handlet aldri om atferd. Den handlet om nytteverdi. Betegnelsen gir Ministeriet for offentlig sikkerhet et permanent påskudd til å knytte terrorsiktelser til alle som møter, sender meldinger til eller bare assosierer seg med gruppen — inkludert de to mennene som nå sitter i varetekt etter bortføringen i Kambodsja.
De to mennene er Tran Hiep, en 51 år gammel vietnamesisk-australier fra Melbourne, og Nguyen Duc Thuan, 52, en vietnamesisk-nordmann fra Oslo. De forsvant i Phnom Penh 18. september, og det var ukjent hvor de befant seg i ti dager. Familier og diasporanettverk behandlet det som en tvungen forsvinning; Kambodsja sa ingenting. Så kom Hanoi med en ferdig utformet historie: Paret skulle angivelig ha sneket seg over grensen ved Mỹ Quý Tây og blitt tatt «på fersk gjerning» med forfalskede dokumenter og en sabotasjeplan fra Viet Tân. Viet Tân kaller anklagene «et åpenbart påfunn ment å skjule det faktum at Viet Tân-medlemmene ble bortført i Kambodsja og tvangsført til Vietnam». Men det er den samme koreografien hver gang — en forsvinning i utlandet, en taushet, og deretter en juridisk fortelling satt sammen i etterkant for å forklare hvordan de internerte havnet i vietnamesisk varetekt.
Đoàn Bảo Châu var prototypen. For et år siden smatt den tidligere journalisten ut av Vietnam, dukket opp igjen i Canada, og lo deretter fra eksil mens en domstol i Hanoi dømte ham in absentia etter artikkel 117 — Greven av Monte Cristo-saken jeg skrev om tidligere. Rettssaken hans var teater fremført for en tom stol, en domfellelse avsagt over en mann staten ikke lenger hadde fysisk i sin makt.
Ingenting av dette er nytt. Tô Lâm har drevet ekstraterritoriale operasjoner i årevis, fra bortføringen av Trịnh Xuân Thanh i Berlin i 2017 da han var minister for offentlig sikkerhet, til de stille forsvinningene av aktivister i Laos og Thailand. Hanoi supplerer nå disse bortføringene med domfellelser in absentia, et byråkratisk knep som gjør dissidenter i utlandet til forhåndsdømte flyktninger. I desember i fjor stilte en domstol i Hanoi to eksilaktivister i Tyskland for retten og dømte dem — Nguyễn Văn Đài, menneskerettighetsadvokaten, og Lê Trung Khoa, den Berlin-baserte journalisten som først avslørte bortføringen av Thanh — til 17 år hver etter artikkel 117. Ministeriet for offentlig sikkerhet krevde deretter at Tyskland arresterte og utleverte dem, en anmodning Berlin ignorerte. Disse papirdommene ligger på arkiv som arrestordrer, klare til å aktiveres i det øyeblikket staten får tak i målet. Det er et system laget for å gjøre enhver dissident skyldig før de i det hele tatt blir tatt.
Det eksterne maskineriet speiler det som skjer inne i Vietnam. Hanoi baserer seg ikke lenger bare på arrestasjoner og straffeforfølgelser; det har bygget et administrativt system som straffer ytringer uten noen gang å berøre en rettssal. Det nyeste bøteregimet — opptil 400 millioner đồng for innlegg som anses skadelige for «Vietnams omdømme» — gir Ministeriet for offentlig sikkerhet et innenlandsk verktøy like fleksibelt som det ekstraterritoriale. I utlandet kan dissidenter bortføres eller dømmes in absentia. Hjemme kan vanlige brukere bøtelegges til taushet. Det er den samme logikken uttrykt gjennom ulike virkemidler: en sikkerhetsstat som har sluttet å late som om grensene eller lovene begrenser dens rekkevidde.
Den samme tvangslogikken er synlig inne i Vietnam. Tidligere denne uken sa den tidligere politiske fangen Huỳnh Trương Ca at politiet i Đồng Nai og Đồng Tháp torturerte ham i mars for å tvinge frem en innrømmelse av at han var medlem av Viet Tân — en anklage han benektet. Da han flyktet mens han fortsatt var under prøvetid, vendte politiet seg mot familien hans, slepte kona og barna hans inn på en politistasjon og tvang barna til å skrive og signere en angivelse som anklaget faren for å være «reaksjonær», og deretter love ikke å avsløre hva som hadde skjedd. Det er den samme metoden anvendt hjemme: Hvis staten ikke kan presse frem den tilståelsen den vil ha, fabrikkerer den en gjennom press, stedfortredere og frykt.
Begge mennene sitter nå i vietnamesisk varetekt, siktet for terrorisme og dokumentfalsk, og avskåret fra landene hvis pass de bærer. Australia har bekreftet konsulær bistand til Tran Hiep; Norge har allerede tatt saken opp gjennom FN-kanaler for Nguyen Duc Thuan, som har diabetes og trenger insulin daglig. Hvorvidt noen av regjeringene får tilgang, vil vise hvor langt Hanoi har tenkt å presse dette. En politistat som bortfører dissidenter i utlandet, dømmer eksilerte in absentia og bøtelegger egne borgere for å skade «Vietnams omdømme», improviserer ikke lenger. Den standardiserer metodene sine. Den eneste variabelen er hvor mye motstand den møter fra omverdenen.
Ingen innlegg